Australia er nå et tilbakelagt kapittel, og det er med vemod og tristhet vi oppsumerer Australias siste måneder.
Masse har skjedd siden siste blogg, og vi har ikke helt kontroll på hvor vi skal starte.
17. Mai på antinorsk jord var faktisk en veldig bra opplevelse. Sjelden har vi følt oss som bedre norsk-patrioter, der vi handlet flagg og sløyfer og dro oss opp klokken 6 om morgenen for å delta på en 17. Mai-frokost. Vi ankom leilighetskomplekset der utearealet var pyntet opp med norske flagg og dekket opp til en staselig frokost. Vi var til og med tidlig ute ettersom vi ingen kjente hadde rukket å ankomme, så vi tok hilserunden blant folkemengden og forsynte oss grådig av frokostbordet. 20 minutter ut i frokosten var det flere varsel-lamper som begynte å lyse for Solfrid. Hvor var kjentfolkene? Hvor var verten som hadde invitert oss? Hvor var juicen? Hadde vi fått rare blikk da vi ankom frokosten? Rynket ikke folk litt ekstra på nesen? Elisabeth satt der helt uvitende og bekymringsfri å styrte på med brød, egg og tomat mens hun konverserte fritt med disse fremmede menneskene. Solfrid hvisket forsiktig til sidemannen om det var Lones frokostbord vi var kommet til. Han ristet sakte på hodet. Da begynte det faktum at vi hadde krasjet FEIL frokostbord å gå opp for Elisabeth. Sjelden har vi vel heller kastet maten vi allerede hadde forsynt oss med tilbake, samlet sammen våre eiendeler og medbrakt pålegg på kortere tid. Det var så vidt vi rakk å unnskylde oss før vi var long gone og klarte å komme oss inn til riktige leilighet der ALLE kjente befant seg. Hadde ikke Solfrid reagert, hadde nok Elisabeth satt der den dag i dag. Resten av dagen forløp knirkefritt med pølse med brød, vafler, tog, kor, sang og middag.
Nå har vi omsider gjort oss ferdige med skolen, noe som var en deilig befrielse. Vi var tross alt ikke langt fra utmattelsens rand etter intensiv studering til alle dager og døgnets tider. Særlig tok teaterproduksjonen vår veldig på. Og etter en 4 noenlunde overkommelige forestillinger var det helt nydelig å si seg ferdig, slik at vi atter kunne ta fatt på livet igjen og bruke lørdager på slike ting som lørdager skal brukes til. Siden gikk det slag i slag, og oppgaver ble skrevet og levert og framføringer ble framført og vips så var det hele over. Det ble feiret.
Etter skolemarerittet var over var det da også på tide å få utforsket mer av Australia. Sammen med Hanne og Knut pakket vi atter sekken, satte oss i en bil og kjørte mot Hervey Bay hvor vi skulle tilbringe natten før vi skulle ha en tredagers selfdrive ?campingtur? på Fraser Island. På hostellet ble vi foret med Fraser-info: som om at det er verdens største sandøy med mer sand enn Sahara-ørkenen, hvordan man skal opptre dersom man kommer i nærheten av en dingo for å unngå å bli angrepet, hvordan man ikke skal plystre på aborginercampen for ikke å vekke folk opp fra døde, hvordan man skal kjøre bilen på forskjellige sandtyper, og hvilke bilulykker som har vært og hvordan man unngår bilulykker med døden til følge. Vi gledet oss veldig på turen og alle farene som lusket. Vi sto opp andre dag og det var solskinn. Blåere himmel har man sjelden sett, og vi klarte lett og overse det faktum at det var bitende kaldt med bare 18 varmegrader (enda). Etter litt bensinlekkasje og stressende matvareinnkjøp kunne turen begynne. Med i reiselaget var 7 andre hyggelige folk. Vårt kjære naboland var atter en gang representert i Madde och Andreas som siden skulle være veldig behjelpelig for senere reiser. Sånn i ettertid har vi så å si fortrengt hvor inn til beinet kalde vi var, og det at vi lå i soveposer som ikke var verdt lorten under skoene våre når natten brakte med seg temperaturer som var faretruende nær nullpunktet. Turen var rett og slett helt utrolig bra. Innsjøen Lake Mcinsy var høydepunktet med krystallblåe farger og herlige omgivelser. Vi var rett og slett i ekstase i dette paradiset av en oase. Til tross for kald temperatur i luften var alle vann vi besøkte godt nokk oppvarmet, så bading var et must alle tre dagene. Sjøen var forbudt grunnet sultne haier. Selv om pessimistiske Solfrid ofte følte at bilen skulle tippe og vi alle skulle dø, kom vi oss mer enn helberget ut av sanden, takket være gode, habile sjåfører. Vi var av de heldige campere som skulle bo på camper med bålmuligheter og dusj og do-tilgang. Turoperatøren lovte oss blant annet en aborginercamp med aborginere, aborginerdans, aborginerhistorier, aborgineransiktsmaling og andre aborginerting. Vi ble møtt av aborgineren Nick som gikk i Adidas-skjorte, og som ikke hadde ansiktsmaling, som ikke danset, og som ikke kunne noen aborginerhistorier. Grunnet flere ting har vi lovet turoperatøren dårlig Pr, og ettersom vi er av sorten som holder løftene våre benytter vi derfor anledningen til å si at ?Unique Fraser? lover mengder av ting de ikke holder (blant annet vintersoveposer som i stedet er tynne lefser uten glidelås og egenskaper til å holde et bål varmt en gang). Men til tross for kjipe turoperatører var turen en stor suksess og vi storkoste oss i godt selskap på fantastiske Fraser hvor vi var omringet av dingoer og haier.
Som de dårlige og uforberedte tur-planleggere vi er, var det veldig behagelig for oss og bare å kopiere de framtidige Cairns-planene til bereiste søta bror, og samtidig få all New Zealand-info vi måtte ønske oss. Ikke visste vi helt hva vi skulle begi oss ut på, men vi ringte opp til Cairns og ukritisk bestilte vi turer og opplegg.
Etter fantastiske Fraser hadde vi et kort Brisbaneopphold før vi satte oss på flyet mot Cairns. Det var herlig å kjenne normal sommertemperatur igjen. Det var tidlig opp 2. Dag for å bli hentet av en buss som skulle ta oss med på en todagerstur i regnskogen. Som tidligere nevnt visste vi jo lite hva det gikk i, men det skal sies at vi etter hvert hadde veldige nerver for hva det var vi hadde begitt oss ut på. Var det reneste maraton vi hadde lagt ut på med hiking, biking, og kanooing rundt omkring i den australske regnskog? Australiaoppholdet har jo ikke akkurat gjort oss særlig sprekere, så ville vi overleve all den fysiske aktiviteten? Skepsisen var stor. Hele første dag begynte mildt og fint ettersom vi ble kjørt rundt til hver plass: ut i skogen for å se på store trær, til en innsjø for å bade og se på skilpadder, til verdens mest fotograferte foss (Hvor Peter Andre spilte inn sin musikkvideo ?mysterious girl?) hvor vi badet og lekte Peter Andre og diverse andre småturer rundt i skogen med veldig overkommelig lengde. Natten ble tilbrakt på et veldig koselig hostell midt i ødemarken. Neste dag begynte hardkjøret med sykkeltur i 30 varmegrader. Den alarmerende lengden på 2 mil virket helt ugjennomførbar, men det viste seg jo heldigvis å være en latterlig lett etappe. Også de følgende gåturene og kanooinga var også lekende lett, og de eneste skadene var ømme rumper fra vonde sykkelseter. Vi kom oss omsider ut fra regnskogen, og dagen etter ble brukt ved lagunen i Cairns med 33 varmegrader i 7 timer uten solkrem. Lurt. Dagen etter hoppet vi på en båt som skulle føre oss ut til Great Barrier Reef der vi skulle snorkle og dykke. Gårdagens 33 varmegrader og sol var erstattet med overkyet og vind. Den to timer lange båtturen ble derfor tilbrakt med hodet i brune papirposer. Elisabeth var først ut med spyingen, raskt etterfulgt av Solfrid. Det var reneste dominoeffekten, for snart fulgte en etter en vårt eksempel. Mellom øktene satt vi og lo over det komiske i at halve båten satt og spøy. Så kom vi omsider fram og fikk tatt dette berømte revet i nærmere øyensyn. På kvelden fikk vi et gledelig gjensyn med vårt svenske par. Ettersom vårt quizlag i Brisbane stakk av med sammenlagtseier var vi svært så høy i hatten og meldte oss likeså godt på kveldens quiz på hostellet. Det var enkelt å overse den lille notisen som fortalte at sisteplassen ble premiert med en dukkert i bassenget, men omsider skulle denne lille notisen vise seg å gjelde liv og død. Så var våre dager i Cairns over og vi returnerte til Brisbane der avskjed, vasking og pakking sto på programmet.
Tårevåte og tungt lastet forlot vi landet med det rare i og satte kursen mot New Zealand. Der sto verdens mest geniale campingbil og ventet på oss, klar til å frakte oss helt på nordtuppen av New Zealand der vi var blitt lovet et fantastisk syn: Tasmanian sea møter Pasific Sea. Hvor disse to havene møttes, var noe uklart, men la vi godviljen til kunne vi kanskje se et innbilt skille en plass ut i sjøen. Så leide vi oss noen brett og surfet nedover noen massive sanddyner. Vegen gikk videre til Waitomo der vi bedrev black water rafting og iakttok disse berømte glow wormsene. Rotorua med geysir, varme kilder og andre illeluktende naturfenomen var et interessant syn. Videre ble det litt ekstremsport (på Elisabeth) med Skyswing og strikkhopping! Men etter noen dager med dårlig vær bestemte vi oss for å reise til Wellington på besøk til Ellen (en Solfrid kjenner hjemmefra) litt tidligere enn planlagt, her fikk vi husly, etter å ha bodd i bilen en stund. Vi kjenner at vi nå lengter hjem til norsk sommer og gleder oss til stopp i London før det blir hjem til kjente og kjære. Vi takker alle faste lesere av bloggen og kanskje blir bloggen en gang opprettet igjen, for Solfrid og Elisabeth vil ut på flere eventyr med tiden?
